Det er en gammel historie - vi har hørt den før, og vi vil sannsynligvis høre den igjen. Noen går ut av tiden, og når man går igjennom etterlevningene finner man til sin forbauselse et kunstnerskap man ikke ante rekkevidden av. I dette tilfellet et omfangsrikt og merkelig homogent kunstnerskap. Bemerkelsesverdig konsekvent. Vi sitter da igjen med to spørsmål.

Hvorfor malte Stig Helliksen? Det er det letteste spørsmålet. Vi har svaret foran oss i utvalget av rundt 70 bilder vi forholder oss til her - der alt utmerkes av den der ukontrollerbare koloritten, den nonfigurative komposisjonen der alt synes å balansere på randen av fullstendig visuell kollaps, den drevne linjen... Alt sammen indikasjoner på at dette er en mann som vet hva forbannet godt hva han gjør, opp til et visst punkt; det punktet der han ikke lenger er i velkjent territorium. Det punkt han som maler strekker seg etter i hvert eneste bilde. Svaret blir da at han ikke kunne la være; dette er snakk om den kompulsive trang som utmerker alle gode malere, en uendelige streben etter nettopp det punktet. En avhengighetsfremkallende aktivitet, må vite. Å slutte male kan være minst like vanskelig som å slutte å røyke - jeg vet, siden jeg har sluttet med begge deler, mange ganger.

Hvorfor hørte vi da aldri om denne mannen mens han fortsatt var blant oss? Det er det vanskeligere spørsmålet. For noen er ikke det å stille ut så viktig, for andre er det forknippet med for mye nerver, og atter noen mener att det de lager bare er for dem selv og uten interesse for andre. Det er kanskje ikke så viktig å få dette spørsmålet besvart heller, men muligens er vi blitt gitt ett lite hint i det faktum att denne selvlærte maleren ikke signerte bildene sine, og heller ikke daterte de. Vi har da å gjøre med en stor mengde malerier uten titler, utførte i perioden 1980 - 2003. Som oftest nonfigurative, dypt rotfestet i det amerikanske 50-tallet som avføder den første amerikanske ismen; den abstrakte ekspresjonismen. Ikke noen info om hvilken ende av bildet som er opp eller ned, ingen signatur verken foran eller bak. No clues. Men de forteller en historie om tiden for sin tilblivelse, selv om man som utenforstående ikke har minste sjanse for å avgjøre om et bilde her er 80, 90, eller 00-tall. Men, bortsett fra sitt historiske fundament kan det se ut som denne prosessorienterte aktiviteten også er informert av de dominerende strømninger som var av dags dato tidlig på 80-tallet; italiensk transavantgarde og tysk heftighet (samme sak, egentlig, med en marginal nyanseforskjell - tyskerne malte ferdig på ti minutter, italienerne ga det gjerne en halvtime). Og, til autodidakt å være er det merkelig mange typiske kunststudentstrategier som gåes igjennom; kanskje mest merkbart i appliseringen av fremmede materialer og en friskt hensynsløs utnytting av collage som grunnlag for videre progresjon. Avisutklipp og deler av fotografier kommer og går i flere bilder, sammen med mer uventede ting; en skosåle f.eks., eller ting vi ikke vet hva er, siden det er blitt malt over og nå bare eksisterer som en struktur der nede under fargen.