The White Tube ønsker velkommen til høstens første utstilling med kunstnerne Christina Leithe Hansen (NO), Bettina Camilla Vestergaard (DK) og Roghieh Asgari Torvund (NO/IR) med åpning fredag 5. September kl 19.

Vi har valgt å la Bettina Camilla Vestergaard´s arbeid ”Writing Space” titulere denne utstillingen på TWT da den beskriver en felles problematikk hos alle tre kunstnere.
Gjennom arbeidene som presenteres synliggjøres unge kvinner i byrommet, enten det er i Kristiansand, København eller Teheran. Kunstnerne viser til det å skrive seg inn i det offentlige rom ved å presentere kvinner som inntar en aktiv posisjonering i bybildet, en type posisjonering vi kanskje ikke er vant til å se. Arbeidene fungerer således som dokumentasjoner over individer som setter sine tegn, sine spor. Akkurat som hendelser skriver seg inn i historien og blir en del av vår bevissthet, velger Hansen, Vestergaard og Torvund å synliggjøre den plassen disse kvinnelige subjektene tar i byrommet, noe som igjen fører til en bevissthet om en selvfølgelighet ved deres tilstedeværelse. Dette er viktige arbeider, fordi vi på mange måter tar det for gitt at byrommet er kjønnsnøytralt.
Ved å vise disse arbeidene, som består av fotografi, tekst og video, ønsker TWT, som en aktør i det offentlige rom, å fremheve disse unge kvinnene som aktive subjekter i et felles offentlig rom som kanskje viser seg å ha visse usagte regler for hvordan det skal konstitueres.

Christina Leithe Hansen viser på TWT deler av prosjektet "Moving Places". Arbeidet består av en serie s/hv fotografier, der hun benytter dokumentar tradisjonen til å etablere en fiktiv narrasjon. I bildene arbeider Leithe Hansen med en gruppe unge kvinner i alderen 20-25 år, dokumentert på en valgt plass i Kristiansand.
Leithe Hansen er interessert i de restriksjoner jenter lærer og forholde seg til, helt i tidlig alder, og ut i fra at de er et kvinnelig kjønn. Regler som forteller oss hvordan vi kan og bør bevege oss i byrommet. Fokuset er de daglige endringene på steder som blir avgjørende for hvordan kvinnenes sosiale tilhørighet blir oppfattet. Er det slik at kvinner som går i byen alene etter skumring alltid må se på seg selv som utsatte, potensielle ofre?
Bildenes handling er minimal, vi ser to gjenger med jenter som går hverandre i møte, som i en stilletiende konfrontasjon, til at hun som individ står alene i gaten.

Bettina Camilla Vestergaard’s arbeid ”Writing Space - Mapping Subjectivities and Place” består av fotografier av steder i København der graffiti går i dialog med den omkringliggende arkitektur. Fotografiene er tatt om natten og stedene er mennesketomme. De fremstår som scener, der potensielle narrativer kan utfolde seg.
Sidestilt med fotografiene vises korte fortellinger, som omhandler en gruppe unge kvinner (i alderen 25-31 år) som maler graffiti i København om natten. Fortellingen beskriver jentenes bevegelser rundt i byen - styrt av tilfeldigheter og begjær - deres interaksjon med hverandre og dem de møter. Teksten handler om de sosiale og psykologiske aspekter ved deres handlinger; deres drift mot å overskride loven og fysisk innta territorier i byens rom, samt den ”empowerment” deres gruppesamhold gir dem.
Vestergaard er interessert i fotografiets bruk til registrering av steder, samt dets røtter i det objektiverende blikk og opprinnelige påstander om verdinøytrale avbildninger. Sammenstilt med en fortelling som viser subjektive kvinnelige blikk i det offentlige rom, ”avslører” Vestergaard noe av representasjonspolitikken som ligger bak det fotografiske mediet og de avbillede steder.

Roghieh Asgari Trovund viser arbeidet ”The Birdgirl” som består av en video på ca 9 min. I følge Torvund så lever alle kvinner i en verden dominert av maskulin logikk. Hennes video ”The Birdgirl” er bl.a. en video om hvordan kvinner overlever i en slik verden. Den tar for seg dagliglivet til en 8 år gammel iransk jente. Hun har ingen varer hun kan selge men ved hjelp av sin kreativitet overlever hun som en spåkone. Sammen med sin assistent, en undulat, som symboliserer hennes forbindelse til den ubevisste indre verden, spår hun fremtiden og har således funnet en måte å manøvrere seg i, en overlevelses strategi, i denne mannsdominert verden.